I dag var Larissa med på sin andre flytur. Det gikk over all forventning. Hun var rolig både under landing og take off. Hun gadd faktisk ikke å lette på hodet engang. Nesten alle flyvertinner prøver å få meg til å sitte på første rad i flyet, fordi de mener at der er det best plass til hunden. Jeg vil helst sitte på andre rad eller lenger bak, for det er faktisk ikke best plass fremst. Hvis vi sitter på andre rad eller lenger bak, kan hunden legge seg med enten hodet eller bakparten under setet foran. På fremste rad er det en vegg som går rett ned, og der får de ikke lagt seg under. Da blir de mer liggende langs stolraden og tar opp to seteplasser.
Nå er jeg på Hurdalsenteret. Larissa får løpe løs flere ganger hver dag. En hunds paradis.
I natt drømte jeg om Faglig utvalg for Førerhundspørsmål. Lederen i utvalget sa til meg at de måtte ta Larissa inn igjen. Noen grunn hørte jeg aldri. Jeg husker jeg ble veldig fortvilet, og enda mer fortvilet når jeg ikke fikk oppgitt noen grunn. Det er ikke første gang jeg drømmer om lederen i utvalget. Mens jeg var på Veiviseren på samtreningskurs med Larissa, drømte jeg også om henne. Jeg drømte at det var godkjenning og at lederen i utvalget sa “nå må du huske å holde øynene oppe”…