En god venn og hjelper

I ettermiddag tok vi oss en liten lydighetsøvelse. Siden det regner, tok vi den inne. Vi trente apportering og masj til plass.

Ved apportering skal hun plukke opp gjenstand fra gulvet og gi den til meg. Hun har blitt veldig flink og sikker i apporteringsøvelsene. Når jeg fikk henne i oktober 2009, var hun ganske nølende til å plukke opp gjenstander, selv når jeg startet med en myk hanske. Vi trente flere ganger hver dag med pauser på et par-tre timer i repitisjoner på tre. Jeg startet med apportbokk, gikk videre til hanske, videre til kobbel og til slutt nøkler. Nå er hun svært ivrig og plukker opp apporten med stor glede og entusiasme. Hun kan kanskje gire seg litt mye opp, men det går over når hun ser at jeg er helt rolig. Vi avslutter apportøvelsene med litt rolig kos for å roe helt ned.

Masj til plass er i hovedsak at jeg legger førerhundselen et stykke unna meg og Larissa bes sitte ved min venstre fot. Når jeg sier “masj til plass”, skal hun gå bort til selen og legge seg enten på selen eller like i nærheten. Larissa er ikke like entusiastisk til denne øvelsen, men nå har vi ikke øvd så mye på dette da dette ikke er noe jeg bruker så mye i hverdagen. Jeg synes det også kan være litt vanskelig å kontrollere fullt ut når man ikke ser. Hvis jeg roser Larissa mens hun er på vei mot selen, stopper hun opp og legger seg ned der hun er. Jeg vet at hun har gjort det riktig kun når hun legger seg så nærme selen at hun kommer nær den. Da kommer gjerne rosen litt på feil tidspunkt. Tips for hvordan trene dette alene mottas med takk

I dag var Larissa med på styremøte. Etter en liten hilserunde, la hun seg godt til rette med hodet oppå den ene foten min. Siden dette var det siste styremøtet før sommeren gikk vi ut og spiste på Bryggeloftet. God fiskemat. Larissa forholdt seg rolig og var tålmodig i de 4 timene hvi var der. Vi satt i 2. egt. og oppp var det ei trapp som var litt bratt. Larissa var litt nølende på om hun skulle tørre å gå ned denne trappen eller ikke, men til sist tok hun motet til seg og begynte på trappen. Mye rolig ros.

Når vi sitter i biler/drosjer, er Larissa veldig bedaglig. Hun legger seg ned og blir liggende til jeg begynner å gjøre meg klar til å gå ut. Oda foretrakk som regel å sitte, og hun la gjerne hodet på hånden til sjåføren når han hvilte hånden på girstangen.

I dag har det vært flott vær ute med fin sol, men litt vind. Vi har hatt døren til leiligheten oppe og Larissa har kunnet gå ut og inn som hun har lystet. Hun har vekslet mellom å ligge ute i solen eller inne i gangen. Utenfor har vi hørt biler og mennesker – også barn som har løpt forbi og lekt – og Larissa har bare kommet med ett lite boff, noe jeg kaller for “løfting på leppa”. En gang løp hun ut, men laget ikke en lyd, og jeg tror hun kanskje så en fugl. Jeg tror det er bra trening for henne å skulle forholde seg rolig mens det skjer litt rundt henne. På morgenluftingen vår i dag møtte vi på en mann som hilste på Larissa; “hun oppfører seg som en rolig og snill valp” mente han. Jeg kunne ikke annet enn å smile litt og si at hun var 2 1/2 år gammel. Instruktøren ved Veiviseren mente jo at Larissa hadde blitt mer voksen når han var her i februar. Det blir spennende å høre hva han sier når han kommer i denne uken. Selv synes jeg hun oppfører seg mer voksent nå. Vel tok hun tak i båndet på flexilina i ettermiddag, men jeg sa nei og tok det ut av munnen hennes. Jeg anser det som en valpete uvane.

Jeg har tidligere skrevet om at Laissa har knurret og boffet en del i møte med mennesker som hun synes ser litt skumle ut. Lørdag 16. januar 2010 skrev jeg innlegget “Boffing og knurring” hvor jeg bl.a. skriver: “De fire siste dagene har Larissa boffet eller knurret minst tre ganger hver dag. Det kan være at hun hører noen gå i trappen med hvit stokk, noen som går forbi med krykker og helt “vanlige” mennesker som passerer.” Dette var for 4-5 mnd. siden.

Jeg var i dialog med Veiviseren om hva jeg skulle gjøre og de anbefalte meg å bli tydeligere og strengere mot Larissa. Dette har jeg forsøkt å etterleve og nå viser det seg at det har gitt resultater. På dette kurset kan jeg telle på én hånd antall ganger hun har boffet eller knurret. Jeg vil ikke ta all æren selv. Jeg tror også at det litt handler om at Larissa nå har vært førerhund i noen måneder og blir rett og slett litt mer voksen i hodet. Hun er en litt usikker hund og det som er nytt er gjerne litt skummelt. Men vi må fortsatt jobbe med å møte på andre hunder uten at hun får lov å hilse. Utenfor selen begynner hun å dra og rykke i kobbelet, og hun ignorerer alle former for korreks eller distraksjon. I sele er hun noe roligere, men fortsatt ukonsentrert og litt urolig. Ofte må jeg be henne sitte mens den andre hunden passerer.

I dag på luftingen vår begynte Larissa å småbjeffe på noen et stykke foran oss. Jeg fikk henne til å komme fot og ba henne bli sittende. Hun bjeffet litt og knurret så vidt, men hun ble sittende mens de gikk og jogget forbi. Hun fikk masse ros og en liten godbit. Det er slik vi vil ha det så lenge denne boffingen og småknurringen er til stede.

Larissa har gått inn i sin vårlige røyteperiode nå. Jeg får av masse hår hver gang jeg kammer henne… Er sikkert godt å få av en del løse hår og derfor kammer vi ganske ofte nå for tiden. I dag ser det ut til å bli fint vær, så kanskje vi kan ha utgangsdøra åpen i dag slik at hun kan ligge ute i solskinnet.

Jeg forstår meg ikke på Larissa. Når vi var ute og luftet i kveld, gikk det to eller tre personer forbi og hun gjorde ikke noe utfall mot de, og hun fikk ros for det. Mot slutten av luftingen kom det ei dame forbi og Larissa ville løpe mot henne mens hun bjeffet enkle lyse bjeff. Jeg holdt henne igjen, dro henne tilbake mens jeg sa “nei”, men Larissa hoppet og dro i lina for å komme mot denne personen. Damen ble jo faktisk redd dette udyret på fire bein… Men hvorfor reagerte hun ikke på de første personene? Hvorfor gjør hun utfall mot akkurat denne damen? Gikk hun med paraply eller hette? Jeg vet ikke… Men min far reagerte på Larissas oppførsel når jeg var hos de den siste uken. Han synes hun reagerte mye mot både andre hunder og mennesker, i hvert fall i forhold til hva Oda gjorde. Er det jeg som er godt vant etter en tid med en rutinert førerhund? Når jeg går ut med Larissa, er det nettopp slike situasjoner som dette jeg frykter. Det kan jo også være at Larissa merker at jeg er litt spent og “nervøs”.

De siste 5-6 dagene har Larissa fått trene seg på å omgå barn. Lillegutt på 1 1/2 som leker, løper, roper og pludrer og ei jente på 8 år. Hun har taklet det bra, vært rolig og snill. Hun har måttet finne seg i å legge seg på plassen sin i blant og bli der. Et par ganger har hun snust og undersøkt lekene til Lillegutt, fly, brannbil og lekefigurer. Postmann Pat har fått nytt navn disse dagene, “pæ–te”. Lillegutt så at Larissa la seg ned: “Vova datt”, javisst falt hun ned… Hun er litt sjalu når jeg har hatt Lillegutt på fanget eller fått nattaklem av ham. Da kommer hun bort til meg og vil være i nærheten og dytter borti meg med snuten.

I kveld var Larissa med på korøvelse. Mange hilste på henne og alle smiler når de ser henne. “Dette blir den nye kormaskåtten vår” sa noen. Litt forvirrende synes hun nok det var, når vi reiser oss opp for å synge med vår gruppe. Til slutt krøllet hun seg under stolen og lå der til vi skulle dra hjem. Igjen, hun er flink til å forholde seg passiv.