En god venn og hjelper

Jeg hadde begynt å håpe på at den voldsomme hundeinteressen til Larissa var gått noe ned, men i møte med annen hund i går beviste det motsatte. Vi var nesten ferdige på lufteturen vår da vi møtte en annen hund. Larissa kom med et bjeff og småknurret. Ikke et aggresivt knurr, mer litt usikkert. Når den andre hunden nærmet seg, “klikket det i vinkel” for Larissa. Hun hoppet, dro, boffet og knurret. Hun forsto etter hvert at det ikke nyttet å hoppe og dra, for hun kom jo ingen vei, og da ble hun stående stille i giv akt. Bjeffingen gikk over og hun mer sto og knurret. Igjen, ikke noe aggresivt i knurringen hennes. Når instruktøren var her, sa han at hun forsøkte å si til den andre hunden at “jeg er større og tøffere enn deg”. Det er tydelig at noen hunder reagerer hun mer på enn andre. Det plager meg at jeg ikke klarer å finne noe fellestrekk på hva hun reagerer på når jeg ikke ser den andre hunden og eieren. Tidligere i denne uken klarte vi jo å passere en vei når det var en hund et lite stykke unna uten at hun gjorde noe større.

Jeg hadde dessverre ikke på henne helstrupen, så hun fikk ingen ordentlig korreks når dette skjedde. I sommer når hun har gått tur med andre, har jeg ikke villet ha på henne helstrup. Hvis man ikke bevisst tenker over at hunden har på seg helstrup, kan det fort oppstå uheldige situasjoner. Jeg forsøker i hvert fall å være bevisst på hvordan jeg bruker lina når hun har på seg helstrup.

I kveld har hun kost seg med margbein (fra elg) fra Vest-Telemarks skoger. De er ca. 10 cm lange og når hun har kost seg med det i et par timer, pleier jeg å hjelpe henne med å ta ut all margen i beinet med en kniv. Jeg tok beinet til slutt fra henne, for hun begynte å bite av små biter av selve beinet.

Jeg gikk ut og fikk Larisa til å sitte. Festet på henne bjelle og stusset litt – ser hun noe til venstre? Jeg sa det magiske “vær så god” og Larissa tok sats og løp det forteste un klarte mot venstre – og borte ble hun. Jeg gikk litt rundt på området, men til slutt gikk jeg litt nedover mot vannet. Der møtte jeg førerhundkollega Kaiser (vet ikke alder) og litt lenger ned møtte jeg førerhundkollega Sanne (11 år), og da dukker Larissa opp. Hun løp mot meg i stor fart og hun fikk en liten godbit. Etter det fulgte hun med meg, slik hun vanligvis gjør, og stakk ikke av flere ganger. Jeg var en stund redd for at hun hadde funnet komposthaugen til kjøkkenet, men jeg tror ikke det. Hun forsøkte bare å leke litt med Sanne som ikke var interessert i lek.

Innkalling og hva man skal gjøre når hunden ikke kommer, synes jeg er vanskelig. Jeg synes det blir galt å skjenne på hunden når den kommer, for da forstår hunden det som at “jeg får kjeft fordi jeg har kommet”. Hvis man leter etter en hund som har stukket av, hvor mye skal man rope og fløyte? Jeg tenker at hvis man roper og fløyter for mye, har hunden full kontroll over hvor jeg er til enhver tid er og trenger ikke da å gjøre seg anstrengelser for å finne meg. Og når jeg roper, jeg vet at hunden hører og ikke er langt unna, men tenker ikke engang på å komme – hva gjør man da? Jeg føler det blir galt å si “nei”, for da blir jeg noe negativt. Det skal jo alltid være positivt å komme til meg. Derfor bruker jeg alltid godbit når hun er flink og kommer. Men er det riktig å bruke godbit når hunden kommer på 4. forsøket på innkalling? Jeg tenker at hunden lever kun i nuet og forstår ikke hvorfor den ikke fikk godbit når den til slutt kom til meg. Dette er bare noen tanker jeg har, og jeg sitter ikke på fasiten.

Nå i påsken er jeg på verdens nest største dataparty, The Gathering (TG), i Vikingskipet på Hamar. Larissa er hos min samboers familie i Vest-Telemark. Der blir hun godt tatt vare på og får mye turer ut. I går gikk hun på ski med søsteren i huset, og i en nedoverbakke fikk Larissa stor fart, litt for stor fart for søsteren, slik at det endte med fall, men ingen skader. I dag gikk hele familien på ski og hun gikk i sele med far i huset. Etter hvert begynte hun å se litt sliten ut og de gikk hjem.

I natt lå hun og sov i stua. I løpet av naten kom hun inn på soverommet, men far i huset fulgte henne tilbake. Når de sto opp om morgenen, lå hun oppi sofaen! Hun fikk et strengt “nei” og ble beordret ned. I dag, når de kom hjem etter skituren, hoppet hun opp i sofaen en gang til, men fikk umiddelbart høre at det ikke var akseptabelt. Hun har aldri forsøkt å hoppe opp i møbler sammen med meg. Jeg har et svakt minne om at hun hoppet opp i fotenden av sengen min en natt, men at jeg fikk dyttet henne ned. Men, utenom det har hun aldri forsøkt seg. Jeg håper ikke det blir et nytt problem for oss fremover. Jeg tenker at hvis hun skal sove i stua i natt også, kan det være lurt å legge noe oppi sofaen, f.eks. et par stekeplater eller bøker, for å ikke friste skjebnen. Noen som har tips å dele for at hunden ikke skal opp i møbler? Jeg har aldri hatt det prblemet før. Oda forsøkte seg aldri på å hoppe opp i stoler eller sofaer.

Men Larissa har det i hvert fall bra og blir godt tatt vare på. Det er det viktigste.

Jeg skrev et innlegg i begynnelsen av november om at Larissa tisset på teppet nede i kjelleren i huset til foreldrene mine, trolig pga. at en annen hannhund har markert der i sommer. Og i dag gjorde hun det samme. Min søster kom over henne mens hun sto og tisset. Jeg regner det er en form for markering, men hvor mange ganger eller hvor lenge skal hun holde på med denne markeringen? Hun tisser aldri inne ellers… Bare i denne gangen, på omtrent samme stedet og da stående. Noen som vet noe om dette med markering? Hvordan få de til å slutte med dette?

Her om dagen lå det noe godteribiter på et bord i hodehøyde til Larissa. Mens jeg satt der, vristet hun seg til å stjele en godbit. Da fikk jeg tatt henne der og da, tok biten ut av munnen på henne etter at jeg hadde sagt strengt nei. Det virket som om hun forsto at hun hadde gjort noe galt. Hun ville i hvert fall ikke legge seg ved siden av meg med det første… Jeg er glad jeg fikk tatt henne på fersken, det har hun godt av.

Larissa har vist at hun kan være litt av ei rampejente. Det var på kvelden og jeg hadde lagt meg. Samboeren min hadde kommet inn i stua, og der sto Larissa med forlabbene oppå stuebordet og forsøkte å ta seg en smak av godteriet som sto midt på bordet. Han sa selvfølgelig nei til henne og hun hoppet ned straks. Vi tror at hun ikke fikk seg en smak av godsakene. Og midt oppi det hele, jeg kan ikke annet enn å smile av Larissa-jenta mi…

Larissa får mye tur her i juleferien. To ganger har flexilina røket. En gang bet Larissa den av selv og en annen gang røk den. Det er en gammel flexiline som nok begynner å bli litt morken og slitt. Egentlig er den beregnet på hunder under 20 kg. Den er nok på tide å bytte ut. Larissa bet nok ikke av flexilina med viten og vilje. Det virket som om hun ikke merket at båndet ble kuttet av. Når hun blir ivrig og koser seg, må hun ha noe i munnen og tar det som er nærmest, nemlig båndet.