En god venn og hjelper

I dag tok vi minibuss fra Hurdalsenteret og til Gardermoen. Larissa tok de tre-fire trinnene opp i minibussen i et stort hopp og denne gangen mellom føttene mine. Ikke alltid helt rutinerte, nei… Vi kom av sted 10 minutter senere enn planlagt og vi rakk derfor ikke flyet, men vi ble overflyttet til et annet fly en time senere. Vi fikk ikke passering i flyet med innsjekking og når vi kom til så langt som til ombordstigning, nevnte jeg at jeg helst ikke ville sitte på første rad. “Men du må sitte på første rad med hunden. Og så kom jeg som vanlig med den samme reglen. Når damen hørte argumentene mine, fikk vi sitte på 2. rad istedenfor uten videre protester. Flyet var helt fullt i dag. Larissa la seg straks godt til rette på gulvet, godt støttet opp mellom føttene mine. Jeg var sliten i dag og sov under store deler av flyturen.

I dag tok jeg og samboeren min drosje til Flesland. Larissa var først ikke interessert i å tisse før vi dro, men i det drosjen svingte inn satte hun seg heldigvis ned for å gjøre sitt fornødende. Jeg forberedte meg igjen på å måtte overtale ansatte om at jeg helst ikke vil sitte på første rad, men hun fant på egenhånd ut at vi skulle sitte på rad nr. 9. Samboeren min hadde svaret. Han hadde på forhånd sjekket inn og valgt seteplass for oss begge på nettet. Etter litt venting kunne vi gå om bord. Jeg tok med meg Larissa inn langs raden til vinduet og fikk henne mellom føttene mine, men plutselig var hun borte. Da hadde hun krøpet under setet foran og til raden fremfor. Tullejente. Hun lå forholdsvis rolig resten av turen, men hun klarte å snu seg 180 grader rundt. På Gardermoen har de gjennomsiktig glass i gulvet slik at man ser ned og de har noen steder noe lys i gulvet. Begge disse skygger Larissa unna og gjør alt hun kan for å ikke tråkke ned på det gjennomsiktige gulvet eller der det er lys. Skumle saker

Nå er vi på Hurdalsenteret for helgen. Her er vi på webtesterkurs. Her har Larissa så vidt hilst på Nellik, men de har mest ligget og sett på hverandre på avstand.

I dag hadde vi om utbyggingen av Hurdalsenteret. Der skal de lage en egen hundeluftegår på 2 mål. Jeg håper de ordner det slik at det blir rutiner for opplukking etter hundene der også. Jeg vet ikke helt hvordan det er med Larissa, men Oda nektet å gjøre fra seg dersom det lå for mye etterlatenskaper der hun skulle gjøre sitt. Et eksempel var den lille luftegården i Sporveisgata 8.

Det har som sagt vært noen hunder på Hurdal denne gangen. Noe jeg har tenkt litt på, er at det virker som om de fleste har latt hunden ligge alene på rommet mens eieren har sittet i møter fra 9.00 om morgenen til 17.00 om kvelden i tillegg til sosialt på kvelden. Larissa har vært med i alle møtene og hun har ligget rolig. Jeg synes det blir galt at en hund skal ligge store deleraav dagen alene på et rom. Og kanskje særlig når det er en førerhund, som kanskje ikke er vant til å være så mye alene. Selv en førerhund har ikke vondt av å være alene en gang i blant, men jeg mener det ikke skal skje for mye da de er vant til å ha mennesker rundt seg. Det må jo også bli forferdelig kjedelig å ligge alene på et lite rom hvor man kun har seng og matskål stående.

Larissa jobbet fint i sele innendørs, også når det var andre førerhunder i nærheten. Hun logret litt når vi nærmet oss en annen hund, men det synes jeg skal være lov, bare det ikke blir voldsom logring. Før vi gikk på bussen, fikk Larissa løpe løs og gjøre godt fra seg. Hun var flink i trappen inn og ut av bussen. Ikke noe stort hopp. Jeg tror hun begynner å forstå at jeg vil ha henne bak meg når vi går ut av en buss.

På Gardermoen sa jeg i fra allerede ved innsjekk at jeg ikke ønsket å sitte på første rad. Skrankedamen sa at noen hadde plassert meg på første rad allerede, men hun la inn en kommentar på at jeg ikke ønsket å sitte der. Etter litt venting, ble vi fulgt til flyet. Der sa jeg på nytt i fra om at jeg ikke ønsket å sitte på fremste rad, men skrankedamen sa at det var vanskelig å gjøre noe med nå, siden flyet var helt fullt. Jeg sto på mitt og sa at det ikke gikk å sitte på første rad, og særlig ikke når flyet er helt fullt. Jeg har i minnet den gangen jeg satt på første rad og fikk to sure medpassasjerer ved siden av meg fordi hunden tok litt av deres gulvplass. De mente at hunden kunne snu seg slik at den lå med ansiktet inn mot veggen og ikke mot de, for den kunne jo sikle på skoene deres eller i verste fall bite. Nå var jeg nok ekstra uheldig med å komme ved siden av akkurat de, men lite hyggelig var det uansett. Det endte med at damen likevel, selv om det først ikke var mulig, gjorde slik at jeg satt på 2. rad. Punto var også med på flyet, og han ble plassert på rad nr. 3 uten videre problemer. Jeg er lei av å hele tiden måtte overtale, argumentere og være sta når jeg og Larissa skal ut å fly. Det er energitappende. Larissa la seg i dag med bakparten under setet foran, motsatt vei av slik hun pleier å ligge, men det gikk bra. I løpet av turen klarte hun også å snu seg helt, slik at hun lå slik hun pleier når flyet bremset fart. Flink og rolig var hun.

Drosjesjåføren synes Larissa så rolig ut og hun virket snill. Det stemmer jo også det. Hun er stort sett en snill og lydig hund, men kan være litt ivrig i møte med andre hunder. Jeg håper å kan tilskrive det hennes unge alder. Hun er 2 1/2 år og har vært førerhund i 10 måneder. Jeg håper at hundeinteressen vil avta i takt med at hun får flere år på baken og mer erfaring i kombinasjon med kontinguerlig jobbing fra min side på dette området. At hun etter hvert lærer at det ikke er OK å bjeffe og ville bort til den andre hunden. At det vil hjelpe at hun blir mer sikker på seg selv, for ja, hun er litt usikker på seg selv i blant.

I dag gikk jeg ut og luftet Larissa godt før drosjen kom og kjørte oss til Flesland. Der sjekket vi inn på SAS. Jeg sa at jeg helst ikke ønsket å sitte på fremste rad, og jeg ble plassert på 5. rad istedenfor. Siden flyet ikke var helt fult, ble setene A til C sperret for andre passasjerer, men Larissa ville ikke breie seg ut. Hun krøllet seg sammen mellom bena mine. Tror hun føler det er trygt. På Gardermoen var hun flink i sele til bagasjebåndet. Når vi to timer senere gikk ut til den ventende bussen, var hun ukonsentrert. Det gikk fire andre førerhunder der. Hun var litt nølete til å gå inn på bussen, men hun la seg fint under setet mitt når vi fant plass. Ut av bussen, vel fremme, gikk det fint. Hun jobbet bra i sele på vei til rommet med bagasjen, også når det var andre hunder der.

I dag satte vi oss på bussen i 5 1/2 time mot Bergen igjen. Larissa lå fint under turen, men jeg tror hun ble fornøyd når vi kom frem. Hun klarer ikke å slappe av siden hun må støtte seg litt i svingene til meg, men hun ligger stødigere enn om hun ikke hadde ligget på liggeunderlaget. Hun kommer nok til å sove godt i natt. Jeg lurer i blant på hva hunder tenker, når de går inn på en buss et sted og når man går av en stund senere, har man havnet et annet sted. Under et bussbytte var det en omtenksom sjåfør som tilbudte oss å gå inn bak, men min erfaring med Larissa er at hun kan være litt nølende i de bratteste trappene, og bussen pleier å være litt høyere bak enn fremme. Men tanken var svært god!

I dag har Larissa vært på en 6 timers busstur. Jeg har med et liggeunderlag til henne som hun ligger på. Da sklir hun ikke like mye i svinger og når bussen bremser og gir gass, men avslappet ligger hun ikke. Nå slapper hun av i skyggen på verandaen hjemme hos foreldrene mine. Jeg tror hun synes det var godt å endelig komme frem etter så mange timer på buss.

I dag dro vi fra Hurdalsenteret. Larissa var litt nølende opp busstrappen, men ble glad når hun hoppet ut i det og kom seg opp. La seg fint under setet. Busstrappen ned var også ganske skummel. Jeg tror jeg skal få til litt mer trening på busser når jeg besøker foreldrene mine i sommer. Da vil jeg gå inn foran og ut bak. Baktrappene i bussen er gjerne litt brattere enn den fremme i bussen.

Ved innsjekking ble jeg og en annen førerhundbruker plassert på fremste rad. Det var bare oss to som skulle sitte på en stolrekke med tre seter. Jeg var ikke helt fornøyd, men lot det passere siden den andre brukeren ønsket å sitte fremst i flyet. Vi satt på en kafé og ventet i et par timer. Larissa lå pent og rolig hele tiden. Vel inne på flyet fikk vi plassert oss, og det var bra vi fikk en seterad for oss selv, for på gulvet var det fult av to hunder. Når flyet tok av ble begge hundene litt urolig. Jeg tror, i hvert fall for Larissa sin del, at hun ikke hadde noen god stilling eller god nok støtte når flyet gikk opp i lufta. Når vi sitter på 2. seterad eller lenger bak, ligger hun med rompa mot kanten under setet jeg sitter på og får litt støtte. Nå når hun lå fremst, ble hun liggende litt på siden med labbene mot kanten og fikk på denne måten ingen god støtte. Nei, så konklusjonen blir, som jeg antok, at første rad ikke er å foretrekke selv om raden sperres for andre pasasjerer.

Noen førerhundbrukere liker å sitte fremst, mange liker å ikke sitte fremst. Jeg synes flyselskapene skal være lydhør for hva vi ønsker. Jeg tror ikke flyselskapene, verken SAS eller Norwegian, har noen nedskrevne retningslinjer på området, men følger det hver enkelt kundebehandler mener der og da. Vi og hundene våre er forskjellig og det som fungerer fint for en ekvipasje fungerer kanskje ikke like godt for en annen. Jeg har lenge tenkt på å skrive et brev til Norges Blindeforbund og be de kontakte flyselskapene om denne saken.

I dag ventet det en lang busstur på Larissa. Til sammen varte den i 6 timer. Jeg hadde med liggeunderlaget hennes slik at hun lå litt stødigere i alle svingene. Vi kunne ikke annet enn å smile av henne, for hun visste veldig tydelig hvor hun skulle ligge. Samboeren min gikk først inn i bussen og fant to ledige seter og la liggeunderlaget til rette på gulvet med setene. Når vi kom etterpå, hoppet hun inn til siden og på liggeunderlaget sitt. Slik gjorde aldri Oda. Oda måtte veiledes inn på teppet. Når vi kom frem, ventet det middag til henne, 2 timer senere enn til vanlig og Skomakergryte til oss på 2 bein..

På fredag dro Larissa og jeg til Trondheim. Bildet er faktisk ikke arrangert. Larissa la seg i kofferten mens jeg drev og pakket. På fredag gikk vi ca. 1 km. til en butikk for å handle inn mat til 20 personer. De siste dagene har jeg følt det som om hun går ned et trinn, selv om det ikke er noe trinn. På denne turen til butikken fant jeg ut hva det skyltes. Larissa går med hodet litt senket for å kunne snuse kontinuerlig på bakken. På denne butikkturen sa noen i fra hver gang hun tenkte på å senke hodet, og hun ga seg lett. Hun visste tydelig hva hun gjorde galt, for hun løftet på hodet hvis jeg sa “nei” eller nappet litt i kobbelet.

På arrangementet i helgen har Larissa møtt førerhundkollega Festus (4 år), Onney (3 år) og Proffen (8 år). Hun har fått løpe løs ved hver lufting. Hun har lekt og kost seg i snøen. Stort sett flink på innkalling. Når jeg har holdt kurs, har Larissa ligget stille under et bord. Hun er tålmodig og rolig. Flyturen til og fra Værnes har gått fint. Hun har nå kommet inn i rutiner om hvordan vi går inn langs seteradene og setter oss. Hun legger seg ned. Hun liker helst å ligge med bakparten under setet foran. Hun er ikke lenger engstelig når flyet tar av eller lander. Hun legger seg godt til rette, trygt støttet opp mellom føttene mine. Flyvertinnen sa at “dere må sitte på fremste rad”, men jeg svarte rolig at “det går ikke, det er ikke plass til hunden der”. Jeg tror jeg virket såpass sikker i min sak at hun ikke protesterte mer. Jeg liker best å sitte på vindusplass, for da er jeg sikker på at hun ikke ligger i veien ut i midtgangen.

På Flesland, mens jeg sto og ventet på bagasjen, kom det ei mor med to barn på 2-3 år. Moren var redd Larissa, men lot barna få hilse på henne. Jeg fikk Larissa til å sitte for at hun skal være mer stille når barna klappet henne. Når vi gikk ut gikk vi forbi den lille familien, “se vova!”. De synes Larissa var flink der vi gikk forbi i sele.

I dag skulle Larissa og jeg ta fly til Telemark. Drosjen ventet på oss kl. 6.30. Drosjesjåførn ville ha Larissa bak. Jeg sa at det var greit, men da skulle ikke bagasjen i samme rom som hunden. I en sving kan bagasjen gli og komme på henne. Jeg hadde glemt PC-sekken min og løp opp igjen for å hente den. Når jeg kom tilbake, var det plutselig i orden at Laarisa kunne sitte foran. Jeg ba henne legge seg ned, og der lå hun hele bilturen. Larissa var flink til å følge etter personalet på flyplassen. Vi kjørte et lite fly i dag med en ganske bratt trapp opp til flyet. Det gikk også fint å gå opp denne trappen. Larissa gikk rolig og kontrollert opp bak meg. Flyvertinnen ville ha oss på fremste rad, men jeg klarte å unngå det… Det var litt turbulent under landingen og hun satte seg opp. Ned igjen den samme bratte trappen gikk også kontrollert og rolig for seg. Sist vi tok dette lille flyet, reagerte Larissa trolig med stressflassing, men det så vi ingenting til i dag.

Vi kjørte innom en kombinert veterinær- og dyrebutikk. Der kjøpte jeg en klotang og noe fiskeolje. Jeg tok Larissa på vekten og nå veier hun 26,5. Hun har verken lagt på seg eller tatt av.