På Lagunen

august 25th, 2010

I dag har det bøttet ned med regn. For å unngå å bli kliss våte både oss og hundene, tok vi drosje. Vi gikk og så hva de hadde på dyrebutikken, noe som tok mer enn en time. Vi avla noen hundrelapper der. Jeg kjøpte et nytt helstrup, en godbitbag, noe lever på tube til bruk i kong og et halsbånd til bruk sammen med den oppblåsbare halskragen til Larissa. Jeg vurderte også å kjøpe et kobbel i skinn som var i passe lengde til selen, men da jeg fikk vite at det kostet kr. 500,- og når det i tillegg ikke var i en ønsket farge, takket jeg nei til det. Det angrer jeg ikke på, selv om kobbelet var perfekt lengde og mykt og bevegelig.

Vi var ellers innom apoteket, klesforretning og en urmaker. Jeg var også innom en gullsmed for å kjøpe en liten dåpsgave til min søsters minstegutt. Jeg ser det er svært stor forskjell på hvordan man jobber med førerhund som helt blind og som sterkt svaksynt. Jeg hadde aldri funnet frem på kjøpesenteret der jeg ikke er kjent, mens Indie og matmor kan gå stort sett der de vil uten å ha gått der tidligere. Jeg søker opp kjennetegn, som stolper, dører, søppelspann osv. mens Indie går mer bare på retninger. Indie kan også få mer rettledning – også mer ros som kommer på riktig sted – mens de går. Jeg roser ofte når jeg vet at hunden går riktig. Det har også hendt at jeg roser når jeg tror at hunden gjør noe riktig, men så viser det seg at det var feil likevel :) Men dette forsøker jeg å begrense. Når vi kom der Larissa er kjent på kjøpesenteret, fikk hun lov til å overta og hun fant kjennetegnene våre trygt og sikkert. På mandag var hun ukonsentrert i sele, men i dag var hun konsentrert og ikke så fokusert på Indie. De har jo blitt mer kjent med hverandre og blitt vant til hverandre. På mandag var det helt nytt å være to hunder i huset.

Vi satte oss også på en kafé. Hundene lå pent og rolig under bordet og slappet av. Når de ikke er på jobb, tar jeg alltid av selen hvis jeg skal sitte mer enn 5-10 minutter. Jeg vil ikke ha en hund som tenker det er lov å sove på jobb. Ved å være bevisst når selen er av og på, får man en hund som skiller mellom arbeid og fritid. Jeg har hørt at en førerhundtrener har sammenlignet det å ligge med sele på seg over tid blir som å skulle ligge med ryggsekk på seg. Jeg tar alltid også av selen når Larissa skal lufte seg. Det er ikke lov til å gå på do i sele. Oda tisset i sele et par ganger og da var jeg kjapp med å ta av selen. Dette var kun et problem det første halve året med Oda. Larissa er veldig flink til å vise at hun trenger luftning. Da går hun litt ut i grøfta.

Besøk av Indie

august 23rd, 2010

I dag kom Indie på besøk til Larissa. De hilste og gikk fint sammen. Etter middag for to- og firbente gikk vi på butikken. Larissa var svært ukonsentrert i sele og snudde seg stadig for å se bak på Indie.Det gikk greit hvis Indie gikk først, slik vi gjorde i butikken. Vi fant også fort ut at det var best å gå en og en ut for å lufte, for hvis ikke var de mer opptatt av hverandre enn å gjøre fra seg. Larissa klarte i hvert fall ikke å få helt roen over seg for å kunne finne tid for å gjøre fra seg. Om natten lå Indie i stuen med sin kjære matmor. For å unngå at de forstyrret hverandre, hadde vi døren inn til gangen lukket.

Samarbeidet

august 23rd, 2010

I dag dusjet jeg Larissa igjen. Hun setter seg ned, som den bedagelige hunden hun er, og når jeg ber henne reise seg for å sjamponere inn lårene, setter hun seg straks ned igjen. Når hun var ferdig, tok vi henne ut slik at hun fikk rulle seg litt på plenen. Nå lukter hun godt og hun er glatt og fin i pelsen.

Mens assistenten min støvsuget leiligheten, gikk Larissa og jeg til butikken for å handle inn til middag. Hun krysset flott, fant stolper og gikk nogenlunde i riktig retning når vi krysset parkeringsplassen. Jeg mente hun gikk litt for mye til venstre og fikk henne til å ta litt retning mot høyre. Denne gangen viste det seg at det var Larissa som hadde rett. Hun var på riktig retning mot døren. Når jeg blandet meg inn og ødela den fine retningen hennes, havnet vi til en annen inngang jeg ikke visste om. Et lite verksted eller noe. Ydmyk lot jeg Larissa jobbe selvstendig og hun fant døren inn til butikken. Slike feil tror jeg kan skje alle førerhundbrukere i blant. Det blir et resultat av at det er et fint samarbeid mellom meg og hunden hele veien. Jeg hjelper litt til, og tror at jeg vet best, men i blant viser det seg da at hunden har rett. Inne på butikken fikk jeg hjelp til å finne varene til hjemmelaget lapskaus. Hjem igjen gikk det bra. Vi surret oss litt bort i et hjørne av parkeringsplassen, men Larissa fant riktige retninger og resultatet ble riktig. Hun er ganske sikker på hvor postkassen er. Vi holdt på å gå feil når vi skulle svinge opp til huset, men i samarbeid fant vi frem.

Apportering og masj til plass

august 22nd, 2010

I ettermiddag tok vi oss en liten lydighetsøvelse. Siden det regner, tok vi den inne. Vi trente apportering og masj til plass.

Ved apportering skal hun plukke opp gjenstand fra gulvet og gi den til meg. Hun har blitt veldig flink og sikker i apporteringsøvelsene. Når jeg fikk henne i oktober 2009, var hun ganske nølende til å plukke opp gjenstander, selv når jeg startet med en myk hanske. Vi trente flere ganger hver dag med pauser på et par-tre timer i repitisjoner på tre. Jeg startet med apportbokk, gikk videre til hanske, videre til kobbel og til slutt nøkler. Nå er hun svært ivrig og plukker opp apporten med stor glede og entusiasme. Hun kan kanskje gire seg litt mye opp, men det går over når hun ser at jeg er helt rolig. Vi avslutter apportøvelsene med litt rolig kos for å roe helt ned.

Masj til plass er i hovedsak at jeg legger førerhundselen et stykke unna meg og Larissa bes sitte ved min venstre fot. Når jeg sier “masj til plass”, skal hun gå bort til selen og legge seg enten på selen eller like i nærheten. Larissa er ikke like entusiastisk til denne øvelsen, men nå har vi ikke øvd så mye på dette da dette ikke er noe jeg bruker så mye i hverdagen. Jeg synes det også kan være litt vanskelig å kontrollere fullt ut når man ikke ser. Hvis jeg roser Larissa mens hun er på vei mot selen, stopper hun opp og legger seg ned der hun er. Jeg vet at hun har gjort det riktig kun når hun legger seg så nærme selen at hun kommer nær den. Da kommer gjerne rosen litt på feil tidspunkt. Tips for hvordan trene dette alene mottas med takk :)

Godbiter

august 22nd, 2010

I dag har jeg lest boken “Nam, nam” om hjemmelagde godbiter. Interessant og inspirerende lesning. Boken gjør leseren oppmerksom på i hvilke situasjoner man bruker godbiter og bevisstgjøring rundt når man bruker svært gode og mindre gode godbiter. Boken har mange oppskrifter på hjemmelagde godbiter samt litt informasjon om ernæring.

Da jeg fikk Oda fra Norges Blindeforbunds Førerhundskole i 2001 brukte vi godbiter i enhver situasjon. Jeg følte meg som en vandrende godbitautomat. Hundene forventet å få godbit når den gjorde noe riktig, og det trengte ikke å være annet enn å stoppe for en kant. Det er ikke langt fra sannheten når jeg sier at jeg tror vi brukte 1/2 kg med godbiter i løpet av de 3 1/2 ukene samtreningskurset varte.

Når jeg kom til Veiviseren og fikk Larissa, hadde de et annet syn på bruken av godbiter. Der fikk ikke hundene godbit for hver eneste oppgave de utførte riktig. Der var det mer fokus på at jeg selv skulle være godbiten gjennom mye ros, kos/klapp og en og annen overraskende godbit. Jeg mener at hundene jobber mer konsentrert og målrettet når de ikke forventer godbit for den minste ting. Jeg tror også at hundene “forstår” bedre oppgavene de utfører når de ikke kun gjør det for godbitens skyld. Dessuten, det gir en mer flyt i arbeidet når man ikke må ned med hånda i lomma for hver ting Larissa gjør riktig. Det er én situasjon jeg alltid bruker godbiter i tillegg til ros og klapp og det er innkalling. Det skal alltid være positivt å komme til meg.

På tur

august 21st, 2010

I dag kontaktet jeg den eldre damen jeg møtte på vei til butikken (skrevet i innlegget 23. juni 2010. Vi gikk en tur sammen på halvannen time. Veldig koselig dame og Larissa koste seg veldig. Vi møtte tre andre hunder og en av de lekte Larissa veldig med. De løp fort frem og tilbake og hit og dit. Jeg tror nok at denne damen er mer enn villig å gå tur alene med Larissa og hun er også mer enn gjerne villig til å passe Larisa hvis det skulle ligge til rette slik. Hun har selv hatt tre labradorer. Den siste døde i begynnelsen av juni. Stella, den siste hunden, hadde hatt regler som aldri opp i møbler og aldri mat ved matbordet. Det synes jeg høres ut som et godt grunnlag for å ikke ødelegge “førerhundreglene” ovenfor Larisa. Hun kastet heller ikke pinner eller ball til Stella.

I går ettermiddag fikk Larissa sitt første måltid med råfôr. Jeg synes hun spiste det roligere enn det hun gjør med tørrfôret. Til senere vil jeg blande det litt med vann. I går kveld laget hun noen brekningslyder, men det kom ikke noe opp. I dag til frokost fikkk hun halvparten tørrfôr og halvparten råfôr. I morgen begynner vi med kun råfôr.

Besøk av lillegutt på 2 år

august 20th, 2010

I går kveld kom min søster, samboer og to barn på 10 uker og 2 år innom. Hun hadde med noen margbein hun hadde funnet i fryseren. Hun hadde også med ei matte som hun brukte de gangene hun passet Oda. Det er en matte med glatt trekk som man kan ta av for vask. Jeg kjøpte den slik at Oda skulle ligge konfortabelt i alle de timene hun var med i det siste året på videregående skole. Nå tenkte jeg å bruke den til Larissa når vi er ute og reiser, siden Larissa helst ikke skal ligge på fleece. Den er noe tykkere enn et vanlig liggeunderlag, men veldig enkel å holde ren pga. det glatte stoffet. Det ser ut som at Larissa liker å ligge på den da hun har lagt seg på den flere ganger istedenfor oppi biabeden.

Lillegutt på 2 år gikk rundt, pludret for seg selv og lekte med noen biler. Larissa lå på gulvet et par meter unna han. Hun lå helt rolig og avslappet da det kunne høres ut som om hun kom med et knurr, men jeg tror det like gjerne kunne vært en velbehagsmurring. Jeg velger å tro det, men det er andre gang hun lager slike lyder i nærheten av lillegutt. Litt senere lå hun og klynket seg litt, så det er også mulig at det rett og slett var litt sjalusi inni bildet når lillegutt satt ved siden av meg (?). Jeg tenker også at dersom det skulle vært et knurr mot lillegutt, hadde hun ikke ligget så avslappet som hun gjorde, men jeg vet egentlig ikke.

I går kveld, før jeg la meg, tok jeg ut to porsoner med Vom og Hundemat. Jeg la de oppi en isboks i fall det skulle sive noe igjennom de knyttede brødposene, og la de i kjøleskapet. Jeg tenkte at det beste var å holde det litt kjølig. Men når jeg tok de ut fra kjøleskapet i dag tidlig, var de omtrent ikke tinet i det hele tatt. Det ble derfor tørrfôr til frokost på Larissa, men til middag tenker jeg nok hun får sin første porson råfôr.

Pakke til Larissa

august 19th, 2010

I dag var vi også på postkontoret for å hente en pakke til Larissa. Pakken var fra Canis. Inni pakken ventet det en ny og fin biabed til Larissa. Svart i fargen. Hun måtte prøve sengen sin omtrent med det samme og den ble akseptert umiddelbart. Den sengen hun hadde, som jeg har hatt i alle år til min forrige hund Oda, hadde fått et hull i sømmen langs kanten. En seng som har vart i litt mer enn 9 år synes jeg har gjort sin tjeneste. De er ganske holdbare.

I tillegg til ny biabed, var det også en oppblåsbar halskrage. Den skal være bedre for hunden da den ikke skygger for synsfeltet og det er ikke like lett å krasje med den som en vanlig skjerm. Når matmor til førerhundkollega Indie kommer på besøk nå til uken, tenkte jeg å få henne til å vise meg hvordan den skal settes på riktig. Jeg er ikke sikker på om jeg gjorde det riktig når jeg forsøkte på Larissa i dag.

Larissa og råfôring

august 19th, 2010

Den siste lille uken har man diskutert litt råfôring av hunder på en e-posliste for førerhundbrukere (påmeldingsadresse: Foererhunden-subscribe@yahoogroups.com. Jeg har lest en del om det på nettet og fant ut at dette var noe jeg ville forsøke på Larissa, og i dag var Larissa med til Midtun Zoosenter. Der kikket vi i frysedisken etter frossen Vom og Hundemat. Jeg kjøpte 5 halvkilos pølser og én pølse på 1 kg. Jeg vil teste det ut på Larissa og se hvordan hun liker det og ikke minst hvordan hun tåler det. Dersom hun tåler det bra, vil jeg gå over til råfôring i det daglige, men når jeg er på reise vil jeg fortsatt gi henne Hypoallergenic til Royal Canin.

Hypoallergenic-fôret koster kr. 979,- pr. 14 kg sekk. En slik sekk varer i ca. 40 dager. Dersom jeg går over til råfôring, vil det koste kr. 575,- for 25 kg som varer i 50 dager. Da har jeg tatt utgangspunkt i at jeg kjøper “pølser” på 1 kg. Dersom man kjøper Vom og Hundemat i pølser på 5 kg, vil det koste kr. 375,- for 25 kg. Jeg kan med andre ord spare kr. 6.000,- eller mer i året på å gå over på råfôring og da sparer man fort inn det det koster for ekstra fryseplass. Poenget mitt er ikke å være gjerrig, men jeg synes det er interessant å se prisforskjellene.

Pølsene på 0,5 kg og 1 kg er formet som en pølse med fiskepudding og innpakket på noegenlunde samme måte. Pølsene på 0,5 kg er ca. 12-15 cm lange og pølsene på 1 kg er ca. 30-35 cm lange. Jeg har snakket med andre førerhundbrukere som har forsøkt råfôring, og noen er fornøyde mens andre synes det var noe griseri. Jeg tenker at jeg bruker en kveld på å tilberede pølsene. Jeg deler pølsene opp i passende størrelser og porsonerer de ut i brødposer. På denne måten blir det minst mulig griseri i det daglige, og en dag med litt rengjøring og arbeid tåler jeg fint. Jeg har nå delt pølsene opp i porsoner og det gikk overraskende bra. Jeg vil fremdeles gi henne mat to ganger til dagen med råfôring.

Ernæring og råfôring

august 19th, 2010

Jeg kom over en bokstavlig talt matnyttig artikkel: “Ernæring”.

De fleste hundeeiere tar for gitt at det å fôret med tørrfôr er det beste for hunden. Men er dette riktig? Fra naturens siden er hunder omnivore, dvs at de spiser rått kjøtt, og endel grønt som frukt, bær og røtter hvis kjøtt ikke er tilgjengelig (men så lenge det er kjøtt tilgjengelig foretrekker hundene dette).

Om man ser på sammensetningen i et typisk tørrfôr ser man fort at andelen kjøtt er skremmende liten. Ikke minst er tørrfôr varmebehandlet, noe som skader, eller til og med ødelegger viktige næringstoffer. Av den grunn blir de tørre kulene i ettertid spayet med fett og vitaminer. Råvarene som brukes er avfall fra produksjon av menneskemat, eller råvarer som ikke er godkjent til menneskekonsumsjon, og kvaliteten er uforutsigbar. I tillegg er kjøtt dyrt, og derfor bruker produsentene mye plantebasert fyllstoff som korn, ris, soya ect. Enzymet amylase, som vi planteetende mennesker har i spyttet, hjelper til med å bryte ned plantemateriale. Dette er nødvendig fordi nedbrytningen av planteråvarer er veldig vanskelig. Hunder som er utviklet til å hovedsaklig spise kjøtt, mangler dette enzymet. Hunder nyttegjør seg derfor svært dårlig av plantestoffer. Fordi hundens fordøyelsessystem må jobbe så intensivt med planteprodukter, fører det til en kraftig belastning av bukspyttkjertelen siden denne må kompensere for mangelen av amylase-enzymet.

Videre står det litt om råfôring:

Den australske veterinæren Ian Billinghurst, som har over tredve års erfaring som veterinær, merket seg tidlig at hunder og katter i Australia utviklet flere helseproblemer i en grad som ikke var kjent tidligere. Dette skjedde parallellt med at kjæledyreierne i landet gikk over til tørrfôr fra hjemmelaget diett. Han mente det kunne være en sammenheng mellom den fallende helsestatus og fôring, og begynte derfor å undersøke dette. Hans konklusjon ble at hunder fungerte beste på en diett basert på minst mulig behandlede råvarer, og med en hovedbestanddel av rått kjøtt og bein. Dr. Billinghurst har skrevet flere bøker om dette, og disse har blitt svært godt mottatt av hundeeiere som ønsker å fôre hundene sine etter en mest mulig naturlig måte. Hans anbefalte diettsammensetning kalles BARF (Bones And Raw Food eller Biologically Appropriate Raw Food). Denne diettsammensetningen består hovedsaklig av rå kjøttfulle ben, og finmoste grønnsaker. Dr. Billinghurst har tatt patent på begrepet BARF, derfor kan råfôring kun kalles BARF om man følger hans regler.

Videre står det litt om helsemessige fordeler med råfôring:

Mange som går over fra tørrfôr til råfôring er eiere av hunder med helseproblemer. I endel tilfeller har de først forsøkt kostbare spesialfôr anbefalt av veterinær – med vekslende resultat. Nå skal det sies at råfôring ikke er noen medisin, men et godt kosthold utgjør et veldig godt grunnlag for å rette opp helseskader som skyldes ubalanse i kroppens kjemi. Svært mange hundeeiere forteller at hundene deres har opplevd en dramatisk endring til det bedre spesielt når det f.eks. gjelder hudproblemer og fordøyelsesproblemer.
Enkelte problemer mange rapporterer stor forbedring ved, etter å ha skiftet til råfôring:

  • Furunkulose
  • Fôrallergi
  • Hudproblemer
  • Immunsvikt
  • Fordøyelsesproblemer
  • Tette analkjertler
  • Tannsten
  • Dårlig ånde
  • “Hundelukt”
  • Flass
  • Dårlige poter/klør
  • Øreproblemer som kronisk ørebetennelse
  • Bukspyttkjertelproblemer

Det rapporteres også at hunder med ikke-fôr-relaterte allergier, har fått bedre immunforsvar og dermed blitt kvitt sin allergi.

Fordeler som rapporteres:

  • Mer energi
  • Bedre muskelmasse
  • Lite og luktfri avføring
  • Skinnende pels
  • Mindre veterinærutgifter pga analkjertler og tannsten
  • Mindre destruktiv tygging hos valper
  • Skittavstøtende pels

Første regel når du skal fôre med rått kjøtt er å gi en variert kost. Vi kan ikke understreke dette nok! Grunnen til dette er at det ikke finnes én kjøttråvare som inneholder alle stoffer en hund trenger. Når du råfôrer er målet å gi en balansert kost på sikt, derfor er det viktig å bygge opp dietten med forskjellige kjøttsorter. Ville hunder spiser hele byttedyr, og tamme hunder må få en stor variasjon for å kompensere for mangelen av hele dyr. Med en variert kost menes en god del innmat, en god del bein, en god del muskelkjøtt, og en god del dyrefett/talg. Alt skal selvsagt gis rått.

Andre regel for råfôring, som egentlig er like viktig, er å gi bein. Kun kjøtt vil føre til mangelsykdommer i løpet av veldig kort tid. Bein er hundenes hovedkilde til kalsium, og beinmangel fører til kalsiummangel – noe som skader skjelettet. Beina skal selvsagt serveres rå.

Og til slutt tar jeg med der det står litt om veterinærer og råfôring:

Veterinærer vil ofte ikke anbefale råfôring.
De vet ingenting om det, og det meste de kan om ernæring har de lært av tørrfôrprodusentene som naturligvis ikke liker råfôring. Tørrforgigantene har jo tross alt stått for det meste av forskning når det gjelder foring. Ofte selger de selv tørrfôr, og taper fortjeneste om de skal anbefale råfôring.

Jeg tenker som så at det er verdt et forsøk. I følge denne artikkelen skal det jo være bra for hunder som har en eller annen form for allergi, slik Larissa har.

Sniking på kjøkkenet

august 19th, 2010

Jeg ser at konsekventhet gir resultater. Siden jeg fikk Larissa, har hun vært litt snikete på kjøkkenet når jeg lager mat. Det har bare vært når jeg lager mat, aldri ved matbordet. Jeg har hver gang bedt henne gå å legge seg i gangen eller på plassen hennes i stua. Hun har gått og lagt seg, men etter to minutter har hun vært tilbake, på plass på kjøkkenet. Jeg har enda en gang bedt henne gå å legge seg. Dette har vi holdt på med i 9 måneder. Nå kan jeg registrere at hun ikke lenger sniker på kjøkkenet. Hun har forstått at det ikke er vits i å prøve, for hun blir bare bedt om å flytte seg. Det er gøy når man ser resultater av målrettet jobbing!

Til butikken

august 18th, 2010

I dag gikk Larissa og jeg til butikken igjen. Hun var flink også denne gangen. Hun begynner å bli sikker på denne ruten. Hun krysset fint over veier, fant stolper på første forsøket og krysset parkeringsplassen fint. Vi fant en postkasse slik at jeg fikk postet søknaden om GPS for synshemmede. Inne på butikken trenger jeg ikke lenger spørre om jeg kan få hjelp. Nå begynner de å kjenne meg igjen og sier f.eks. “trenger du hjelp?” og “har du handleliste?”. De kjenner rutinene mine… Når vi skulle krysse parkeringsplassen på hjemveien, var det tre-fire biler som var i bevegelse på en gang. Da ble jeg stående til de hadde parkert eller kjørt sin vei. Jeg tror nok at de nok hadde sett seg rundt og ikke kjørt på meg, men litt greit å være forsiktig. Jeg har respekt for biltrafikk. Når vi krysset over siste vei, tror jeg Larissa så en annen hund lenger oppe i gata. For å si det slik, var det ikke Larissas fortjeneste at vi kom oss over veien… :)

En flott tur til butikken

august 17th, 2010

I formiddag gikk Larissa og jeg på butikken. Hun gikk perfekt. Flotte kryssinger, sikker ved å finne stolper. Når jeg trodde vi var kommet til døren, stoppet Larissa. Vi gikk litt frem og tilbake og letet etter døren som åpner seg av seg selv. Så fant jeg ut hvorfor jeg ikke fant døren – den sto åpen! Følte meg ganske dum, men vi kom oss inn, gikk inn i butikken og tilbake til kassene. Jeg fikk hjelp til å finne varene. Denne gangen hadde jeg konkret skrevet hvilket merke på pølsene jeg ville ha, slik at jeg ikke fikk First Price-pølsene som jeg ikke synes smaker noe særlig. På vei hjem igjen var Larissa også flink. Hun tok opp riktige retninger, fant stolper og postkassen, krysset fint og trygt over veiene. Før vi svingte opp til huset, tok jeg av henne selen slik at hun fikk tisset litt. Når vi kom hjem, koblet jeg til henne et langt bånd slik at hun kan gå ut og inn som hun selv vil. Det har hendt flere ganger at jeg har glemt å koble på henne båndet, men hun stikker ikke av. Oda var kronisk slik; hun stakk av så fort hun fikk anledning.

GPS for synshemmede

august 15th, 2010

Da er søknaden om GPS tilpasset synshemmede – Trekker Breeze – ferdigskrevet. Jeg skal sende den til uken. Så blir det å vente på en avklaring og håpe på det beste. Hjelpemiddelsentralen jeg tilhører (i Telemark) pleier stort sett å innvilge det jeg søker på så lenge jeg kommer med en saklig begrunnelse. Jeg begrunner søknaden oppsumert på slutten til: “Jeg søker med dette etter GPS for synshemmede for å kunne oppleve mer selvstendighet og ferdes tryggere sammen med min førerhund.”

I noen år ble det sagt nesten uten unntak at GPS ikke var et nøyaktig nok hjelpemiddel for blinde og svaksynte og det ble følgelig ikke innvilget. På min forrige mobiltelefon (for 2 år siden) hadde jeg installert WayFinder. Denne fungerte fint med buss og bil, men den var for unøyaktig til å gå etter. Dessuten ble det ikke gitt nok informasjon. Det kan være at de nyeste versjonene av WayFinder var bedre på dette området. For noen måneder siden ble det jo klart at WayFinder som produkt ikke kom med flere kartoppdateringer. På Trekker Breeze får man med et kart over Norge på et minnekort. Er det rutiner for oppdatering av disse kartene? Endringer skjer ikke fort, men det skjer jo endringer likvel på lengre sikt.

Jeg har blitt litt pysete når det gjelder å skulle ta buss, men jeg håper jeg kan gjenoppta den aktiviteten – og føle meg tryggere – hvis jeg får innvilget GPS. For noen år siden satt jeg på bussen. Jeg satt alltid og forsøkte å følge med på vei og klokke for å anta når jeg skulle av. Jeg fant ut at sjåføren hadde glemt å si i fra når jeg skulle av og ved neste busstopp gikk jeg frem til han. Sjåføren ble regelrett ufyrslig og krevde at jeg skulle gå av der og da. Jeg ble så forfjamset og forskrekket at jeg kom meg ut av bussen, og bussen kjørte sin vei. Og der sto jeg. Jeg visste bare omtrentlig hvor jeg var. Det var mye trafikk og ingen å spørre. Jeg kunne ikke ringe etter drosje, for jeg kunne ikke oppgi noen presis henteadresse. Jeg ringte til søsteren min som tilfeldigvis ikke var opptatt akkurat da. Hun og samboeren mhennes fant meg til slutt, etter en del leting. Etter denne hendelsen ble jeg litt engstelig for å ta buss. Det endte godt, men det kunne ha gått ordentlig galt. Hva skulle jeg gjort hvis søsteren min f.eks. var bortreist? Jeg tenkte mye etter denne hendelsen og jeg tok saken høyt opp i busselskapet som da het Gaia, som beklaget på det sterkeste en slik hendelse og oppførselen til denne sjåføren. Det er svært vanskelig å kjenne igjen på bussens bevegelser hvor jeg skal av her jeg bor, så jeg håper virkelig at en GPS kan være til nytte i en slik situasjon.

Halvstrup i fluoriserende gul

august 14th, 2010

Etter oppfordring fra lesere, skriver jeg litt om hva jeg har sett av ulike halvstrup i fuorisert (neon) gult. Jeg er ute etter et gult halsbånd i halvstrup som er flatt 2-2,5 cm bredt nylonstoff. På Dyrekilden.no fant jeg et halsbånd, men dette kostet kr. 225 og når jeg så på leveringsvillkårene, kostet det 125 kr. for å få det tilsendt. Kanskje like greit, for med litt nærmere undersøkelser, var det ikke akkurat slik jeg hadde tenkt meg det.

Jeg fant et slikt halsbånd jeg er ute etter på Skoies-hundeutstyr.no, men også her var det kr. 129 i frakt hvis man handler under kr. 1990,-. Selve halsbåndet var ganske mye rimeligere, kr. 89,-.

Jeg var også innom butikken Hund som Hobby, men jeg fant ikke nøyaktig det jeg letet etter, men det var kanskje også like greit, for her kostet det kr. 150 for forsendelser fra 0-10 kg (!).

Hvis jeg skal kjøpe et, blir det nok hos Skoies Hundeutstyr.no, men jeg synes det bedre kan forsvaret hvis jeg finner noe annet å kjøpe i tillegg. Tips til nyttige ting og tang mottas med takk! Men nå ser det ut til at matmor til Indie skal til Bergen om litt, og de selger denne typen halsbånd jeg er ute etter på dyrebutikken der de bor.

For noen måneder siden letet jeg etter fôrbager. Jeg fant fôrbager på Hund som Hobby (der de hadde kr. 150 i frakt). Jeg kjøpte 4 stk. “Dog on tour” reisesett. Til Larissa har jeg fôr for én uke i en fôrbag, eller 2,3 kg i en bag. Jeg er svært fornøyd med disse. De er av nylon på tusiden, men borrelås og et glattere stoff inni slik at de er enkle å rengjøre.